Om de foreslåtte endringer i Åndsverkloven. 1

Eneretten utvides 1

Retten til privatkopiering videreføres - § 12. 1

Nytt kapittel 6a - Forholdet til kopibeskyttelses-systemer 2

Kompensasjon for privat kopiering. 2

Om de foreslåtte endringer i Åndsverkloven

Regjeringen har omsider lagt frem sitt forslag om endringer i Åndsverkloven (Ot.prp.46 (2004-2005)

Dette har, ikke uventet, avstedkommet atskillige kommentarer. Det er fra flere hold hevdet at loven vil kriminalisere forbrukeren over en temmelig lav sko og to sentrale endringer fremholdes på dette området: For det første nedfelles et eksplisitt krav til ”lovlig grunnlag” for kopiering etter § 12 (unntak fra eneretten ifm. privat bruk), og for det andre inneholder loven et nytt kapittel 6a.

Phonofile AS er i det store og hele positive til Regjeringens forslag, og synes mye viktig argumentasjon fra Departementets og høringsinstansenes side har forsvunnet i medias overskrifts-fremstilling. Derfor vil vi gjerne fremføre vårt syn på de ovennevnte punkter som i vesentlig grad angår plateprodusenter.

Eneretten utvides

Ot.prp. nr. 46 (2004-2005):

” Opphavsmenn har enerett til å gjøre sine verk tilgjengelig for allmennheten. I forhold til denne retten foretas det en presisering hvor det legges til grunn at internettkafeer og andre som bare stiller datautstyr til rådighet for brukere, ikke anses for å gjøre åndsverk som brukerne henter opp tilgjengelig for allmennheten.

Utøvende kunstnere og tilvirkere av lyd- og bildeopptak får enerett til å råde over sine arbeider (jf. §§ 42 og 45) på linje med det som gjelder for opphavsmenn til åndsverk i dag. Dette omfatter bl.a. enerett til å gjøre opptak tilgjengelig på forespørsel på et individuelt valgt sted og tidspunkt. Den etablerte ordningen med at utøvende kunstnere og tilvirkere har en vederlagsrett for offentlig fremføring av lydopptak videreføres. Endringen som foreslås i fondsloven er en konsekvens av endringsforslagene knyttet til enerettighetene.”

Retten til privatkopiering videreføres - § 12

Etter vår oppfatning er det uten tvil riktig å si at retten til kopiering til privat bruk videreføres. Denne retten har tidligere vært avgrenset til det som i gjeldende norsk rett har vært omtalt som den ”private sfære” - typisk innenfor samme husholdning og/eller den nære vennekrets. Når loven nå stiller et ytterligere krav til slik rettmessig kopiering - at kopien skal være fremstilt fra et lovlig [kopierings-] grunnlag - er dette et verktøy for å fastslå hvor den private sfære absolutt er opphevet. Det er naturligvis fremveksten av fildelingstjenester som har nødvendiggjort dette, og loven fastslår med dette at også nedlastning fra disse tjenester resulterer i eksemplarer man ikke har anskaffet på rettmessig vis.

Det er verdt å merke seg at lovforslaget krever forsett for å medføre straffeskyld/erstatningsansvar med henvisning til overtredelse av reglene i § 12. I dagens lov vil også uaktsomhet resultere i straffeskyld/erstatningsansvar.

Nytt kapittel 6a - Forholdet til kopibeskyttelses-systemer

Kapittelet har overskrift

Bestemmelser til vern for tekniske beskyttelsessystemer og elektronisk rettighetsinformasjon

og inneholder de punkter som har frembragt de kraftigste reaksjoner. Kjernen i kritikken er at slikt vern av beskyttelsessystemer effektivt undergraver forbrukernes rettigheter etter § 12. Dette er først og fremst eksemplifisert ved at bestemmelsene gjør det ulovlig å kopiere fra en CD-plate med et ”effektivt teknisk beskyttelsessystem” (også kjent som kopisperre) til f.eks. en MP3-spiller.

Hva betyr dette for plateprodusenter og deres forhold til sine kunder?

Så vidt vi kan se overlater loven ansvaret til tilvirkeren av sluttproduktet og dette er i tråd med all fornuftig markedsføring - selgeren må selv vinne kjøperens tillit. Loven gir selgeren vern i det tilfelle at han ikke har tilstrekkelig tillit til kjøperen - det er opp til selgeren å bestemme utstrekningen av den råderett som skal følge produktet. Slik kan det være riktig å si at loven kriminaliserer ikke forbrukerne før vi som selgere ønsker at vårt produkt skal beskyttes på en slik måte at forbrukerens mer generelle råderett uvegerlig innskrenkes. Det synes ikke særlig vanskelig å forholde seg til dette fra rettighetshavers side - dersom høyeste tillatte hastighet er 90 km/t, er det ikke noe lurt å selge biler som kun går i 100 eller mer.

Kulturdepartementets utfordring har vært å implementere EUs Infosoc-direktiv, og den formidable oppgave å balansere beskyttelsen av rettighetshavernes [økonomiske] interesser mot brukeres [legitime] råderett. Departmentet gjør i sine Alminnelige merknader svært utfyllende (og interessant) rede for både diskusjonen og konklusjonen som ligger til grunn for det nye kapittelet og at lovforslaget i noen grad avviker fra teksten i det forslag som ble sendt til høring.

(Høringsutkastet gikk i forslaget til avgrensning lenger enn lovforslaget, og innebar at systemer som har til formål å kontrollere opphavsrettslig relevante handlinger, men som i tillegg hindrer handlinger som ikke er opphavsrettslig relevante, f.eks. fremføring innenfor det private området, ikke skulle omfattes av vernet.)

Kompensasjon for privat kopiering

I sammenheng med lovforslaget innføres en ny individuell kompensasjonsordning på statsbudsjettet (primært som kompensasjon for den digitale kopiering som finner sted på området for unntak fra eneretten). Det er interessant å merke seg at departementet skriver

” at hva gjelder kompensasjon for privatbrukskopiering er forutsetningen at det er den faktiske, lovlige kopiering som skal kompenseres. Produkter som bare tilbys i kopibeskyttet form vil, med unntak for tilgjengeliggjøring i kringkasting, ikke lovlig kunne kopieres. Rettighetshaverne til disse produktene vil således ha et svært begrenset, om noe, krav på kompensasjon når denne skal fordeles.”

Som kompensasjon er foreslått bevilget 32,5 millioner pr. år. Dette skal fordeles individuelt av godkjent organisasjon.

Oslo, 15. februar 2005